Guaraní.
En guaraní-familie (nærmere bestemt av folket paï tavyterä) utenfor huset sitt et sted i Amamabay-provinsen i Paraguay i 2005. Mannen i hvit kjortel er en paï, en slags religiøs leder for en gruppe av familier som lever sammen.
Guaraní.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Kopp til å drikke mate.
Guaraní-drikken framfor noen er mate, som tilberedes ved å helle varmt vann over tørkede blader av busken yerba mate i en beholder (guampu) og drikke den med et slags sugerør (bombilla). Bildet viser en guampu av oksehorn og sølv og en bombilla av en sølvlegering. Guaraní-legender sier drikken kom til menneskene som en takkegave fra måne- og sky-gudinnene da de besøkte jorden og en gammel mann reddet dem fra en jaguar. I dag er mate svært utbredt over store deler av det sørlige Sør-Amerika. I Paraguay drikkes den ofte kald. Da kalles den tereré.
Kopp til å drikke mate.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Guaraní er navnet på en rekke nært beslektede urfolk i Paraguay, Brasil, Argentina og Bolivia samt på språket disse gruppene snakker. I Latin-Amerika brukes ordet guaraní også ofte som oppnavn på folk fra Paraguay, men i streng forstand viser guarani til en rekke mindre grupper som lever på tradisjonelt vis i skogene i utkanten av det moderne samfunnet. Samtidig er guarani dagligspråk for 90 prosent av befolkningen i Paraguay og offisielt språk ved siden av spansk. Dermed er guarani med rundt sju millioner talere det sterkeste av alle søramerikanske urfolksspråk, om enn guarani, som urfolk, kun teller rundt 260 000 individer fordelt på et dusin grupper i fire land.

Faktaboks

Uttale
guaranˈí

Historie

Guaraní-kavalleri, 1822.
Mbya-guaraníene i det som i dag er grenseområdene mellom Bolivia, Paraguay og Brasil etablerte en rytterbasert kultur på 1600-tallet med hester tatt fra spanjolene. De ble da oftest kalt guaycurú eller caduveo. Takket være den nye teknologien beholdt de sin uavhengighet til rundt 1890, da den bolivianske stat vant kontroll med moderne våpenteknologi. (Jevnfør pampasfolk i Argentina, wayuú i Colombia og præriefolk i USA.) Bildet skal være malt av den franske maleren Jean Baptiste Debret.
Guaraní-kavalleri, 1822.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Tradisjonelt levevis

Da europeerne kom til områdene midt i Sør-Amerika som i dag er delt mellom Brasil, Paraguay, Argentina og Bolivia rundt år 1540, telte guaraniene kanskje 400 000 i alt. Det fantes ingen sentralmakt utover skiftende allianser av slektslinjer («stammer»). Den viktigste næringsveien var en type tropisk hagebruk. Stammene flyttet stadig til nye bosetninger ettersom jorda rundt de gamle ble utpint. De viktigste grødene var mais, jordfrukter som maniok og søtpoteter, foruten bomull til tekstiler. Skogen bød på frukt og honning, samt vilt og fisk. Kjønnsdelingen var markant, kvinner sto for mat og barnestell, jakt og krigføring var reservert menn, og slektskap ble regnet i farslinjen.

Familiene dyrket sine åkerlapper hver for seg, bare i innhøstningen og i forbindelse med religiøse markeringer fantes det et videre samarbeid utover slektslinjen. En bosetning kunne bestå av fra fire til åtte langhus som hvert kunne romme 60 personer. Der hvor jord og terreng tillot det, kunne slektslinjene i noen grad forenes i befestede landsbyer med opptil 3000 personer. For øvrig ble samfunnets størrelse bestemt av hvor lenge en åker ga avkastning. Ble det mer enn fem kilometer å gå for å rydde nytt land, når for mange familier bodde for tett på hverandre, eller man ble utsatt for ytre angrep, vandret gruppen videre.

Også med hensyn til religion var guaranisamfunnet svært desentralisert. Man levde i en verden styrt av ånder. Gjennom myter og ritualer fikk man kunnskap om hvordan verden hang sammen. Sjamanen, paí, var spesialist på å tyde verden, han (alltid en mann) helet sykdom og fungerte som gruppens leder utad. I sine drømmer fikk han vite hvor man skulle vandre når det måtte ryddes nye bosetninger. Guaraniene har alltid vært på vandring etter ‘jorden uten ondt’.

Arkeologisk materiale peker mot at guaraniene opprinnelig kom fra traktene rundt Amazonas’ nedre løp og til områdene langs elvene Paraguay, Paraná og Uruguay samt tilstøtende områder en gang på 1200-tallet. Av sine naboer, samt av de første europeerne, ble de oppfattet som krigerske. Guarani kan bety ‘til angrep’ da dette var ropet som naboene hørte før de ble angrepet. Selv kaller de seg gjerne ‘ava’, ‘menneske’, eller ‘ava guarani’, det vil si ‘kriger-mennesker’.

Jesuittkoloniene

Igreja de São Miguel das Missões
Ruinene av Igreja de São Miguel das Missões («Sankt Mikaels misjonskirke») i Brasil, der jesuittene misjonerte blant guaraníene på 1700-tallet.
Jesuittkoloni med ekserserplass.
Dette bildet fra siste halvdel av 1700-tallet viser eksersis med guaraní-soldater på en av jesuittkoloniene i Paraguay. For den spanske koloniadministrasjonen ble guaraní-kavalleriet en uvurderlig ressurs i forsvaret mot brasilianske slavehandlere.
Jesuittkoloni med ekserserplass.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Guaranier som slaver.

Den portugisiske kolonien Brasil var avhengig av å raide guaraní-bosetninger i innlandet for å drive sukkerplantasjene ved kysten. Dette maleriet av Jean-Baptiste Debret (1768-1848) viser transport av guaraní-fanger eskortert av andre urfolk i portugisisk tjeneste.

Guaranier som slaver.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Med koloniseringen av Amerika utover 1500- og 1600-tallet kom guaranienes land til å bli liggende langs en udefinert grense mellom de spanske og de portugisiske imperiene. Spanske kolonister grunnla Asunción i 1537 og de første guvernørene innledet en politikk med å inngå ekteskapsallianser med lokale guarani-ledere. De portugisiske kolonistene benyttet seg av en lignende praksis (cunhadismo, besvogring) med guaranienes naboer tupiene. På denne måten ble spirene lagt til mestissamfunnene som oppsto hvor de europeiske kolonistene var fåtallige og stort sett menn. På brasiliansk side ble sukkerplantasjer langs kyststripen raskt koloniens viktigste kilde til rikdom. Til plantasjedrift trengtes slaver. Slaveraid i innlandet og over grensen til det spanske imperiet ble den viktigste næringen for de fattige bosetningene i innlandet. Her ble São Paulo grunnlagt i 1554.

I 1585 kom jesuittene til Paraguay. Slavehandel var forbudt i det spanske imperiet. Da slavehandlere fra São Paulo (bandeirantes) trengte inn i områdene langs Paraná-elva fikk jesuittene i 1607 i oppdrag å beskytte og sivilisere guaraniene. 40 000 guaranier skal straks ha søkt tilflukt på jesuittenes misjonsstasjoner (misiones). Her forsøkte den katolske kirkes mest militante orden å skape sanne kristne samfunn. Kulturen som vokste fram ble en unik blanding av europeisk og guaransk jordbruk, europeisk arkitektur, håndverk og musikk, samt kristen utopi.

Det jesuittiske guarani-samfunnet regnes ofte som et av verdenshistoriens mest vellykkede kristne misjonsprosjekter. Jesuittene selv hadde full politisk kontroll, men de styrte gjennom guaranienes egne ledere. Som før dyrket hver familie sin parsell mens arbeidet for øvrig ble organisert av paterne og utført i fellesskap. Hver stasjon opprettet dessuten skoler og verksteder, inkludert trykkerier med utgivelser av bøker også på guarani. Til forskjell fra godsene i Paraguay og plantasjene i Brasil var jesuittkoloniene selvforsynte. Man benyttet ikke penger, og relasjonene utad var begrenset til byttehandel mellom de 30 stasjonene.

Mellom 1629 og 1631 ble en rekke av jesuittkoloniene angrepet av slavehandlere. Så mange som 60 000 guaranier skal ha blitt bortført til Brasil. Dette førte til at lederen for jesuittene, Antonio Ruíz de Montoya (1585–1652), dro til Europa, skaffet Pavens støtte og den spanske Kronens tillatelse til å trene opp en guarani-hær. I 1641 slår denne hæren en hær fra São Paulo. I de neste 100 årene er Paraguay (inkludert provinsene Misiones og Corrientes i Argentina, foruten deler av Mato Grosso og Paraná i Brasil) en jesuittisk stat i staten.

I 1750 inngår Portugals og Spanias kroner en avtale (Madrid-traktaten) om hvor grensa skal gå mellom de to imperiene. Jesuittmisjonene i Brasil måtte rømmes. Kort etter blir jesuittordenen kastet ut av både Portugal (1759) og Spania (1767). Guaraniene motsetter seg dette, men hæren de mobiliserer blir slått av spanske og portugisiske styrker. Deres leder, Sepé Tiarayú (1723–1756), dyrkes i dag som en slags folkehelgen i disse områdene. Formelt overtar fransiskanerne og dominikanerne nå misjonsstasjonene, men de aller fleste av de da kanskje 150 000 guaraniene rømmer fra stasjonene, inn i skogene omkring eller til de regulære koloniene omkring. Sju av stasjonene står i dag på UNESCOs verdensarvliste.

1800-tallet

Sepé Tiaraju
Sepé Tiaraju (1723-1756) var en av lederne for guaraníene som motsatte oppløsningen av jesuittkoloniene etter at Spania og Portugal kastet ut jesuittene og delte områdene mellom seg i 1750. Kampene handlet også om at guaraníene i koloniene ved det tidspunktet eide regionens største kvegflokker. Minnet om Sepé Tiaraju lever videre i folkelig katolisisme i det sørlige Brasil. Mange betrakter ham som en slags helgen.
Sepé Tiaraju
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Etter jesuittstatens fall fulgte en periode med omfattende kriger og uro i guaranienes områder inntil vår tids nasjonalstater konsoliderte seg innen de grensene vi kjenner i dag. Prosessen gikk hardest utover Paraguay, hvor for øvrig guarani-befolkningen var størst og nøt høyest status, med fullt borgerskap fra 1848. I trippelalliansekrigen (1864–1870) mot Brasil, Argentina og Uruguay mistet Paraguay over halvparten av sin befolkning. 90 prosent av alle voksne menn ble drept. Det betød også at den kanskje største guarani-gruppen, etterkommerne av jesuittkoloniene, nå gikk helt opp i den alminnelige bondebefolkningen. I de andre landene, samt i Paraguays grenseområder, førte guarani-gruppene fra nå av en tilværelse som urfolk i skogene (monteses) utenfor det moderne samfunnet, med varierende grader av borgerrettigheter.

Guarani i dag

Paraguay

Ser man bort fra de rundt seks millioner paraguayanere som snakker guarani til daglig, regner man med fire grupper av guaranitalende urfolk i Paraguay. Disse er mbya (21 500), chiripá eller avá-guarani (kalt ñandeva i Brasil) (17 000), paí tavyterá (kalt kaiwá i Brasil) (15 000) og aché eller guayakí (1800). Mbya, chiripá og paí tavyterá lever alle på stadig vandring i skogene utenfor jordbrukssamfunnet øst for Paraguay-elva. De praktiserer svedjebruk og lever vesentlig av mais og maniok. Det er omstridt hvorvidt de er etterkommere av guaranier som alltid hadde motsatt seg jesuittenes kolonisering eller om de er etterkommere av dem som forlot misjonsstasjonene etter koloniens fall. Aché skiller seg noe ut fysisk, de er lysere, og lever først og fremst av jakt og sanking med pil og bue. De kan være iblandet etterkommere av folk som holdt til her før guaranene kom.

Brasil

Brasiliansk statistikk regner med tre guaranitalende grupper i delstatene Mato Grosso og Paraná. De er kaiwá (15 000), mbya (15 000) og ñandeva (chiripá i Paraguay) som teller 7000. Alle disse gruppene lever som sine slektninger i skogen over grensa i Paraguay. Brasils myndigheter opprettet reservater for enkelte av dem tidlig på 1900-tallet. I takt med den stadig mer omfattende oppdyrkingen av landet er de fleste av reservatene siden blitt splittet opp i mindre teiger, urfolkene er forventet å slå seg ned som jordbrukere, men livet uten skog å vandre i oppfattes som dypt meningsløst. Utover 2000-tallet har guaraniene i Brasil ofte befunnet seg i voldelig konflikt med ekspanderende sukker- og soyaplantasjeeiere. Selvmordstallene blant kaiwá i Mato Grosso er de høyeste i hele Sør-Amerika.

Bolivia

En gren av guaranifolkene migrerte vest- og nordover fra Paraguay en gang mellom 1200 og 1500. Der fortrengte de og blandet seg med andre grupper (chané) og kom etter hvert i stadige konflikter med Inkariket. Spanjolene tok i bruk inkaenes navn på dem, chiriguano (‘de som dør av kulde’) da de trengte inn i denne regionen på 1540-tallet. På samme måte som i Paraguay forsøkte de å innlemme dem gjennom misjon (her i regi av fransiskanerne), men med mindre hell. Fra 1727 av kom det til en rekke opprør som gjerne ble ledet av profetlignende skikkelser (tumpas). Først i 1892 klarte den bolivianske staten å sikre kontroll med grenseområdene mot Paraguay. Da chiriguano oppfattes som nedsettende brukes nå navnet avá guaraní.

I dag anerkjenner den bolivianske staten 36 grupper som urfolk og alle språkene deres er anerkjent som offisielle ved siden av spansk. I tillegg har kommunene anledning til å erklære seg som ’autonome urfolk’. Kommunen Charagua i provinsen Santa Cruz erklærte seg som guarani-område i 2017.

Argentina

I urfolkstellingen i Argentina i 2005 regnet 8200 personer seg som mbya guaraní, 21 800 som avá guaraní eller chiriguano og 16 400 som tupi guaraní. De to sistnevnte holder til lengst nord i landet, i provinsene Jujuy, Salta og Formosa ved foten av Andes. De tilhører de grenene av guaranifolkene som lever i Bolivia. Mbya holder til i provinsen Misiones og har nær kontakt med mbya i Paraguay og Brasil. Mbya guaraní er offisielt språk ved siden av spansk i Misiones.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg