Oppdrettslaks
Laks fra fiskeoppdrett. For den norske oppdrettsnæringen er laks (atlantisk laks) den viktigste arten. Bildet er tatt ved SalMars foredlingsanlegg på Frøya i Trøndelag, 15. oktober 2018.
Oppdrettslaks
Av /NTB scanpix.

Laks

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Laks er en fiskeart i laksefamilien som vanligvis lever mye av livet i havet, men som vandrer opp i elver for å gyte. Laksen er ettertraktet både som matfisk og sportsfisk, og er gjennom oppdrettsnæringen blitt en særdeles viktig eksportvare.

Faktaboks

Også kjent som
villaks, atlantisk laks, på engslsk "Atlantic salmon"
Vitenskapelig navn
Salmo salar
Beskrevet av
Carl von Linné, 1758
Utbredelse
nordlige Atlanterhav
Rødlistestatus i Norge
NT – Nær truet
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Lakseelver finnes langs hele Norges kyst, fra Enningdalselva ved den sørligste delen av svenskegrensen til Jakobselva som utgjør grensen mellom Norge og Russland i nord.

Beskrivelse

Salmo salar

Laks, Salmo salar. Gytemoden hann. Foto fra offentlig akvarium: Aqua, Silkeborg, Danmark

Parr (laks)
Laks i parrstadiet, fotografert i akvarium.
Parr (laks)
Av /Samfoto/NTB scanpix.

Laksen ligner på sjøørreten, men skilles fra denne på en slankere kroppsform og smalere og lengre halerot. Halefinnen har en svak kløft som mangler hos sjøørret. Dessuten har laks få eller ingen prikker under sidelinjen. Fargen varierer etter blant annet alder og oppholdssted.

Etter klekking lever lakseungene i rennende vann, og har en robust kroppsform med en kropp dekket av flekker og prikker. Dette stadiet kalles parrstadiet. Etter noen år gjennomgår parren en kroppslig og fysiologisk forandring og blir nå kalt smolt. Kroppen blir mer langstrakt og sølvglinsende. Smolten vandrer til havs om våren. Den får nå en blank farge og kalles blanklaks. Fram til gytetiden er kjønnene like. I gytetiden blir laksen mørk og dekket av svarte og røde flekker, oftest sterkest uttrykt hos de største hannene. Underkjeven hos hannene vokser også ut til en krok eller hake. Hannlaks kan bli opptil 150 centimeter og 40 kilo, mens hunnlaks blir opptil 120 centimeter og 20 kilo.

Levevis

I sine første år i ferskvann lever laksen hovedsakelig i rennende vann. Der etablerer den unge laksen territorier som forsvares mot inntrengning fra artsfrender. I dette territoriet har laksen en sentral plass som den bruker som utgangspunkt for å skaffe mat. Denne maten er primært insekter; enten insektlarver eller nymfer som driver i vannmassene eller voksne insekter som kommer drivende på overflaten. I hele sin ungdomsperiode i ferskvann er laksen lite sosial.

Når laksen når stadiet der den skal vandre til havs endrer den atferd totalt. Den blir sosial og begynner å vandre i grupper (stimer). Under utvandringen kan man ofte se at laksesmolten kommer vandrende i større grupper. I slike grupper vil laksen føle seg beskyttet mot rovdyr. Selve vandringen fra ferskvann og ut i sjøen er trolig svært farlig, fordi den unge laksen skal ut i et totalt ukjent miljø med mange farer.

Når laksen når sjøen, synes den å vandre raskt ut i havet, og der sprer de seg over store områder. Kunnskapen om atferden i havet er mangelfull, og det er vanskelig å studere. Nye omfattende studier viser at laksen det første året i havet spiser en variert diett, litt avhengig av hvilke havområder de beveger seg i. Vanlig diett synes likevel å være ulike larver og unge stadier av ulike silarter og sild. I andre områder er dietten mange ulike dyreplankton, som for eksempel enkelte tanglopper. Hva den større laksen i havet spiser, er lite kjent.

Livshistorie

Småblank
Småblank (også kalt Namsblank og blank) er en relikt laks som finnes i de øvre deler av Namsen. Småblank er en variant av atlantisk laks (Salmo salar). Den ble først beskrevet i 1953 av fiskebiologen Magnus Berg, som benyttet lokalnavnet småblank om dverglaksen i øvre deler av Namsen. (Hunnen størst på bildet)
Småblank
Lisens: CC BY SA 3.0

Laksen gyter vanligvis i oktober–november, unntaksvis så sent som desember–januar, på stryk med grov grus og stein. Hunnen graver eggene 20–40 centimeter ned i grusen. Eggene klekker på ettervinteren, og yngelen blir værende i grusen til plommesekken er oppbrukt. På vårparten, avhengig av temperaturen, kommer den da 2–2,5 centimeter lange yngelen – som parr – opp av grusen og etablerer etter hvert territorier i elven. Etter 2–5 år gjennomgår lakseungene smoltifisering som forbereder fisken på livet i havet. Utvandringen skjer om våren, ofte samtidig med vårflommen.

Nesten all laks er anadrom, det vil si at den vandrer til havet. Imidlertid vil det i de fleste elvesystemer finnes en del hanner som blir kjønnsmodne uten å ha vært i havet, såkalte dverghanner. Veldig sjelden finner vi at dette også gjelder hunnlaks. I Norge finnes to bestander av laks som er ferskvannsstasjonære, det vil si at de ikke vandrer til havs. Dette er blegen i Byglandsfjorden og småblanken i øvre deler av Namsen. Laksen her er småvokst og kalles også dverglaks. Tidligere fantes det også ferskvannsstasjonær laks i Trysilelva, der av formen vänerlaks, og i Nidelva ved Arendal. Vandringene til laksen i Trysilelva er stanset av en rekke dammer, mens den stasjonære laksen i Nidelva trolig døde ut grunnet forsuring.

I havet lever laksen fra ett til fire år. Den når etter ett, to og tre år en vekt på henholdsvis to, fem og ti kilo, men variasjonene er store. Den kan etter tre år i havet veie hele 20 kilo, og laks som har vært lenger i havet kan veie 30–35 kilo. Dette gjelder hannlaksen; hunnlaksen veier sjelden over 20 kilo. Laks som overlever gytingen, foretar en ny næringsvandring i havet og kommer tilbake til elven etter ett til to år. Det er registrert laks som skulle gyte for fjerde gang.

Merkinger har vist at laksen kan vandre opptil 100 kilometer i døgnet over lang tid, men vanlig hastighet er betydelig mindre.

Utbredelse

Gyrodactylus salaris

Gyrodactylus salaris, hudparasitten som nærmest utryddet laksen i rundt 30 norske vassdrag. Bildet er tatt med sveipelektronmikroskop og deretter fargelagt. I virkeligheten er dyrene rundt en halv millimeter lange.

Gyrodactylus salaris
Av /NTB scanpix.
Lakselus
Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er i dag en viktig trussel mot villaksen. Hunnene blir størst, medregnet den halelignende eggstrengen nesten tre centimeter lange.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Laksen hører hjemme i det nordlige Atlanterhav. Den gyter i elver på kontinentet fra Portugal til og med elven Petsjora vest for Ural. Dessuten gyter den i elver i Storbritannia, Irland, Island, i en elv ved GodthåbGrønland og i nordamerikanske elver fra New York til Labrador. Laksen finnes ikke i Stillehavetstillehavslaksene hører til den nærstående slekten Oncorhynchus. I enkelte innsjøer og elver finnes laks som ikke går til havs, se blege.

Kjente oppvekstområder i havet er ved vestkysten av Grønland for laks som stammer fra elver i både Europa og Nord-Amerika, rundt Færøyene for laks av europeisk opprinnelse og i Norskehavet fra Trøndelag til russegrensen for laks av norsk opprinnelse. Nyere studier viser også at laks, spesielt fra Nord-Norge og Russland, i stor grad bruker havområdene i Barentshavet og rundt Svalbard som oppvekstområde.

Årsaker til synkende laksebestand

Trusselfaktore for norsk villaks

Trusselvurderinger for norsk villaks (2023). Fargen på punktene gjenspeiler hvor samstemt dokumentasjonen og ekspertene rangerer de ulike påvirkningene.

Trusselfaktore for norsk villaks

De norske bestandene av laks har blitt betydelig redusert de siste tiårene. Antallet voksne laks som kommer tilbake fra havet hvert år er mer enn halvert, med en nedgang på 51 prosent i perioden 1983–2019. Dette gjelder spesielt mange bestander på Vestlandet og i Midt-Norge. Den norske villaksen ble derfor oppført på rødlista som «nær truet» i 2021.

Laksen har også gått sterkt tilbake i hele utbredelsesområdet sitt. Verdens naturvernunion (IUCN) klassifiserte derfor arten globalt som nær truet i 2023.

Lakseparasitt, invasive arter og sykdommer

Rotenonbehandling (Vefsenregionen, 2011)
Kjemisk behandling med rotenon, som ledd i bekjempelsen av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, var omstridt, men førte til at laksebestandene tok seg opp etter at vassdragene ble friskmeldt.
Rotenonbehandling (Vefsenregionen, 2011)
Av .

En av de største truslene mot norske laksebestander var i lang tid hudparasitten Gyrodactylus salaris, som nærmest utryddet fisken i over 50 vassdrag, inkludert flere av våre største og viktigste nasjonale lakseelver. En rekke omfattende forvaltningstiltak har redusert denne trusselen. Til sammen er det per 2022 brukt over én milliard kroner på forskning, overvåking og bekjempelse av denne skadelige parasitten. Det er også opprettet genbanker for de mest truede bestandene, og bygget sperre for å begrense spredningen av lakseparasitten. Per 2023 er 42 vassdrag friskmeldt etter vellykket kjemisk behandling, og ett vassdrag venter på friskmelding.

Utbrudd av sykdommer hos laks (infeksjoner), sammen med pukkellaks som en relativt ny trussel (med betydelige behov for tiltak, særlig i Nord-Norge) og andre fremmede arter regnes også som vesentlige trusler mot våre ville laksebestander. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Forurensing og kalking mot sur nedbør

Sørlandet var forsuring en sterk trussel som hadde ført til kraftig reduksjon og til og med utrydding av et stort antall laksebestander. Trolig ble laksen utryddet i opptil 25 elver, med et beregnet produksjonspotensial på mellom 345 og 1150 tonn. Politiske tiltak har ført til en betydelig reduksjon av den «sure nedbøren», og situasjonen er vesentlig forbedret. I tillegg gjennomføres det kalking i stor skala i en rekke laksevassdrag (cirka 320 kilometer lakseførende elvestrekninger ble kontinuerlig kalket i 1998), og laksen er nå kommet tilbake i de fleste av elvene. I flere av disse vassdragene på Sørlandet, der laksebestandene enten var utryddet eller på nippet til å bli det, har vellykkede reetableringsprogram ført til betydelige fangster de siste 20 årene. Eksempelvis var laksestammen i Mandalselva praktisk talt utdødd rundt 1970, fram til kalkinga startet i 1996. Utover på 2000-tallet utviklet elva seg til å bli blant de beste lakseelvene i Norge, med fangster fra 2000 til over 5000 laks per sesong.

Vassdragsreguleringer og fysiske inngrep

Om lag en tredel av de viktigste nasjonale laksevassdragene som Alta, Namsen, Surna, Lærdalselva og Suldalslågen, er påvirket av større vannkraftutbygginger. Avhengig av hvordan vannkraftanleggene er utformet og driftes, så påvirker disse laksevassdragene ulikt. Vannkraftdammer og kraftverksinntak på lakseførende strekninger har hindret oppgang eller medført økt dødelighet i flere vassdrag, men laksetrapper kan sammen med andre løsninger være effektive. Fortsatt er det flere regulerte vassdrag i Norge der laks og andre anadrome arter er forhindret fra å gyte på grunn av vannkraftdemninger (blant annet Pasvikelva og Kragerøvassdraget).

Andre habitatendringer i vassdrag med vannkraft som kan trenge avbøtende tiltak for å bedre forhold for laks, er redusert vannføring (minstevannføring), stranding av ungfisk ved raske vannstandsendringer (effektkjøring), endret sedimenttilførsel som forringer gyte- og oppvekstområder, gassovermetning eller unaturlig vanntemperatur (endrer overlevelse og smoltalder). I mange eldre konsesjonsvilkår har det vært gitt pålegg om utsetting av lakseunger eller rogn fra kultiveringsanlegg for å kompensere for tapt smoltproduksjon.

Andre trusselfaktorer er blant annet fysiske inngrep i vassdrag i forbindelse med grusgraving, veibygging, flomvern, gruvedrift og lignende. Slike inngrep kan lokalt ha store effekter.

Biologisk påvirkning fra oppdrett

Forskning på laksen i Etneelva
Oppvandringsfelle som sperrer av hele Etneelva bidrar til mer kunnskapsbasert forvaltning av villaks, og ny kunnskap om effekter fra lakselus og rømt oppdrettslaks.
Av .

De senere år har oppdrettsnæringens store aktivitet blitt identifisert som en viktig trussel mot villaks. Spesielt ansees lakselus som en særdeles viktig trusselfaktor. Dette skyldes at det store volumet av oppdrettslaks i havet fungerer som en kilde for smitte til utvandrende laksesmolt. Det investeres mye midler og innsats for å redusere dette problemet, men konfliktnivået er høyt grunnet interessekonflikter mellom oppdrettsnæring og villaksinteresser. Et annet potensielt problem er genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks. Rømt laks vandrer opp i elver og gyter der. Dette er ikke ønskelig, fordi oppdrettslaks gjennom avl er selektert for spesielle egenskaper uavhengig av overlevelse i elver med ulike miljøforhold som ikke er ønsket i naturen. Også her er det et høyt konfliktnivå.

Lakseforvaltning

Fangst og bestandsstatus
Skjermbilde fra lakseregisteret.no som viser informasjon om laksen i Mandalselva, med fangststatistikk, lengden på lakseførende strekning og bestandsstatus.
Miljødirektoratet.

Laksefiske har betydd og betyr fortsatt mye for mange områder i Norge. I sportsfiskemiljø regnes fortsatt Norge for å være blant de beste laksevassdragene i verden. På tross av betydelig nedgang i fangstene i de fleste vassdragene, så tiltrekker norske lakseelver seg mange fisketurister. Disse har ofte betydelig betalingsvilje, og kommer i håp om å fange laks på flere titalls kilo. I perioden 2010–2020 var det årlig registrert mellom 65 000 og 75 000 fiskere etter anadrom laksefisk i norske vassdrag, som hovedsakelig løste fiskekort i kjente lakseelver. Flertallet var norske statsborgere, fulgt av finner og dansker. Lakseturisme genererer stor verdiskaping, og er en svært viktig inntektskilde for elveeierlag så vel som mange lokalsamfunn.

Den store markedsverdien og villaksens kulturelle betydning, gjør at en rekke forvaltningstiltak og mye forskning og utviklingsarbeid har blitt viet villaksen. I 1999 kom en egen offentlig utredning (NOU) fra Rieber-Moen utvalget, med en rekke forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen for den norske villaksen. Til sammen 52 nasjonale laksevassdrag med tilhørende laksefjorder ble deretter opprettet (2003–2007), som blant annet langt på vei begrenset videre vekst av lakseoppdrett i disse fjordene.

Laksefiske tilbake til fjordene og elvene

På begynnelsen av 1980-tallet kom oppdrettslaksen for alvor inn på markedet. Dette fikk stor innvirkning på økonomien i næringsfisket. Prisene falt og lønnsomheten i alle kommersielle laksefiskerier ble redusert. Sjølaksefiske med ulike redskap (inkludert drivgarn), ble sterkt innskrenket og redusert i perioden fra 1970 til slutten av 1990-tallet, med gradvis reduserte fisketider og restriksjoner på hvilke typer redskap som kunne benyttes. Fredningssoner er etablert utenfor mange vassdrag, og frivillig stans i kilenotfiske er innført i flere områder for å øke det høstbare overskuddet i elvene og for å unngå overbeskatning.

Vitenskapelig Råd for Lakseforvaltning har siden 2009 gitt årlige oversikter over situasjonen til de viktigste laksebestandene i landet, og vurderer de ulike risikofaktorene. På basis av dette gis det råd om tiltak til forvaltningen. Vassdragsspesifikke gytebestandsmål, kunnskapsbasert overvåking av gytefisk som vandrer opp i elvene og fangstreduserende tiltak (fang og slipp eller andre fangstbegrensninger) har blitt viktige element i reguleringen av laksefisket.

Det er Miljødirektoratet som har det overordnede ansvaret for lakseforvaltningen og regulering av fisket etter anadrom laks. Detaljert informasjon om bestandsstatus, fisketider og fangstrapporter for alle vassdrag med laks og andre anadrome laksefisker finnes i Lakseregisteret. Alle over 18 år som fisker etter laks, sjøørret og sjørøye i norske vassdrag, må betale statlig fiskeravgift.

Villaks er den første norske arten med egen miljøkvalitetsnorm som følger naturmangfoldlovens prinsipper. Den er et kvalitetsmål, utformet til å klassifisere bestandsstatus i vassdrag med laks, og skal fange opp alle vesentlige påvirkningsfaktorer (samlet belastning) som grunnlag for planlegging av tiltak.

Internasjonalt

Atlantisk laks og laksefiske har også lange tradisjoner, og er svært viktig for land som Island, Skottland, Russland og langs østkysten av Canada. Gjennom laksevernorganisasjonen NASCO har ulike myndigheter og interesseorganisasjoner samarbeidet på tvers av landegrensene siden 1983 om en kunnskapsbasert forvaltning av villaks. Opprettelsen av NASCO var også viktig for å regulere laksefiske og forby laksefiske i internasjonalt farvann (utenfor tolvmilsgrensen).

Lakseoppdrett

Villaks ift oppdrettslaks 1980-1997
Norsk fangst av villaks (tonn per år) og produsert oppdrettslaks (tonn per år - høyre y-akse).

Oppdrett av matfisk av atlantisk laks har siden 1970-årene utviklet seg til en betydelig næring langs norskekysten, som i stor grad er basert på systematisk avlsarbeid fra de ville norske laksebestandene. Norge er den desidert største produsenten av oppdrettslaks i verden, og laks står for rundt 95 prosent av alt fiskeoppdrett i Norge (verdi 2021). Lakseyngel fôres i settefiskanlegg frem til stadiet smolt, da den kan settes i sjøen. Smolten blir overført til flytende innhegninger, merder, i sjøen, der den fôres til den har nådd gunstig slaktevekt.

Det er til tider store konflikter og uenighet om betydningen av ulike trusselfaktorer for villaksen. Ofte er det ulike oppfatninger hos sportsfiskere, forvaltere av villaks og oppdrettere av laks. Konflikten går på ulike typer smitteoverføringer (parasitter og sykdom), tiltaksgrenser for hva som regnes som bærekraftig fiskeoppdrett, og uttak av rømt oppdrettslaks og hvor negativt genetisk innblanding påvirker de ville laksebestandene. Det arbeides mye med å redusere konfliktnivået. Opprettelsen av det uavhengige vitenskapsrådet for lakseforvaltning (2008) er ett av tiltakene, og et «trafikklyssystem» ble i 2017 innført ut fra beregnet påvirkning fra lakselus, som grunnlag for produksjonsbegrensende tiltak. Ytterligere virkemidler som foreslås, er å gjøre oppdrettet landbasert; både for å begrense faren for smittespredningen, få kontroll på utslipp av næringsstoffer og redusere risikoen for rømming.

I nyere (såkalte grønne) oppdrettskonsesjoner har det også blitt stilt krav til at oppdretterne må kunne dokumentere redusert miljøutfordringer med rømt oppdrettsfisk og spredning av lakselus. Eksempler på slike anlegg, er havbaserte metallmerderFrohavet i Trøndelag.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Faktaboks

laks
Salmo salar
Artsdatabanken-ID
42662
GBIF-ID
7595433

Kommentarer (2)

skrev Ludvig Rørvik

Kan du utdype om surt nedbør og laksebestanden på sørlandet

svarte Leif Asbjørn Vøllestad

Takk for kommentaren. Jeg har lagt til noe mer konkret informasjon om effekten av den sure nedbøren og at situasjonen nå er mye bedre.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg