Faktaboks

Fidel Castro

Fidel Alejandro Castro Ruz

Født
13. august 1926, Birán, Cuba
Død
25. november 2016, Havanna, Cuba
Fidel Castro Ruz

Fidel Castro Ruz holder 1. mai-tale i Havana 2004.

Av /NTB Scanpix ※.

Fidel Castro var Cubas fremste politiske leder gjennom et halvt århundre.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Cuba, historie

Fidel Castros revolusjonstropper rykker inn i Havana i januar 1959. I forgrunnen går Castro selv og hans bror, Raúl Castro Ruz, som senere ble forsvarsminister og første visestatsminister.

Av /NTB Scanpix ※.
Che Guevara og Fidel Castro
Che Guevara og Fidel Castro fotografert av Alberto Korda i 1961.
Che Guevara og Fidel Castro
Av /Museo Che Guevara, Havana Cuba.

Fidel Castro var en cubansk geriljaleder som gjennomførte den cubanske revolusjonen fra 1953 til 1959. Etter dette var han landets fremste politiske leder gjennom et halvt århundre. Castro var statsminister på Cuba fra 1959 til 1976, og president fra 1976 til 2008. Fra 1965 til 2011 var han førstesekretær for Cubas kommunistiske parti, landets eneste tillatte parti.

Castro var i sin tid en av verdens mest profilerte kritikere av USAs utenrikspolitikk, en talsmann for land i den tredje verden og for kommunistiske ideer. Han var utdannet jurist og bror av senere president Raúl Castro Ruz.

31. juli 2006 kunngjorde Castro at han hadde vært alvorlig syk, og delegerte makten til sin bror Raúl Castro. Etter at broren permanent overtok som statsminister i 2008, fungerte den tidligere lederen i stor grad som en slags tilbaketrukket kommentator. Han skrev såkalte betraktninger («reflexiones»), hovedsakelig om internasjonal politikk og cubansk historie. Han døde først ti år senere, 25. november 2016.

Barndom og ungdomstid

Fidel Castro ble født den 13. august 1926 på familiens gård i Birán i den østlige delen av Cuba. Hans far, Ángel Castro Argíz, var godseier med bakgrunn fra Spania. Hans mor, Lina Ruz González, var bondekvinne fra Cubas vestligste provins, Pinar del Río, og arbeidet som hushjelp. Hun ble senere Ángel Castros andre ektefelle, og sammen fikk de syv barn.

Fem år gammel ble Castro sendt til Santiago de Cuba for privatundervisning. Han forteller selv at han ble dårlig behandlet, og foreldrene skrev ham inn på den religiøse internatskolen Hermanos de la Salle. I 1938 ble han sendt til Colegio Dolores, en privatskole drevet av den religiøse jesuittordenen i Santiago de Cuba, og i 1942 på Colegio Belén i Havanna, også drevet av jesuitter. Deretter studerte han ved universitetet i Havanna, der han ble uteksaminert som jurist i 1950.

Tidlig politisk engasjement

Under studieårene møtte Castro politiske miljøer. Han hadde kontakt med ungkommunister, men støttet Partido Ortodoxo (Det ortodokse partiet). Dette opposisjonspartiet hadde kamp mot korrupsjon og forsvar av nasjonale interesser som noen av sine fanesaker, og ble ledet av den karismatiske Eduardo Chibás, som i august 1951 tok sitt eget liv.

I 1947 deltok Castro, sammen med 1200 andre, i planleggingen av en ekspedisjon til Den dominikanske republikk for å velte diktator Rafael Leónidas Trujillo. Denne ble stoppet etter at Trujillo truet Cuba med krig. Året etter deltok han på en studentkongress i Colombia, hvor han møtte den liberale opposisjonspolitikeren Jorge Eliécer Gaitán. To dager etter ble Gaitán drept i et attentat, noe som regnes som en sentral hendelse i nyere colombiansk historie.

I 1952 gjorde Fulgencio Batista statskupp på Cuba, og kort tid etterpå begynte Castro å organisere væpnet motstand mot regimet.

Geriljakrig og revolusjon

Fidel Castro

Castro var en karismatisk leder og regnes ofte for å ha vært en begavet retoriker. Særlig kjent var han for sine timelange taler, ofte uten manuskript og med voldsomme utbrudd.

Med en flokk sympatisører forsøkte Castro i juli 1953 å erobre det viktigste militæranlegget i Santiago de Cuba – Moncada-forlegningen – men lyktes ikke. Under rettssaken som fulgte, framførte han sitt eget forsvar, en tekst kjent for ettertiden som «Historien vil frifinne meg». Her gjorde han kjent sine politiske mål, blant annet jordreform, fattigdomsbekjempelse og gjeninnføring av den demokratiske 1940-grunnloven. Castro ble dømt til 15 års fengsel, men slapp ut under et amnesti i 1955.

Samme år dro han i eksil til Mexico, hvor han stiftet 26. juli-bevegelsen, og ble kjent med Ernesto «Che» Guevara. I november 1956 dro han med 82 medkjempere til Cuba i båten Granma. I starten gikk lite etter planen: Landgangen i Manzanillo i den østlige delen av Cuba ble svært vanskelig. Et opprør i byen Santiago de Cuba, ledet av den 21 år gamle motstandslederen Frank País, sammenfalt ikke med Granmas ankomst til Cuba slik det var planlagt. Mange av opprørssoldatene ble drept av regimets hær, eller kom på avveie.

Revolusjonshæren ble reorganisert i Sierra Maestra-fjellene og hadde på det meste rundt 3000 soldater, mot regjeringshærens 70 000. Geriljaen førte krig mot Batista-regimet inntil dets fall 1. januar 1959, kjent som den cubanske revolusjonen.

Castro som statsleder

I overgangsregjeringen som ble opprettet, var Castro en kort periode leder for det militære forsvaret, men ble statsminister 16. februar. Han hadde vervene som statsminister (1959–1976), president (1976–2008) og førstesekretær for Cubas kommunistiske parti (1965–2011).

1960-tallet

Castro og Nasser
Fidel Castro med Egypts president Gamal Abdel Nasser i 1960.
Av /NTB Scanpix.
Castro og Khrutsjov
Castro møter Sovjetunionens leder Nikita Khrutsjov i Kaukasus etter Cubakrisen i 1962.
Av /NTB.

De første månedene etter revolusjonen tok Castro et oppgjør med det gamle regimet. Dette skjedde blant annet gjennom tv-overførte rettssaker mot dets kollaboratører. 550 henrettelser ble utført under første halvdel av 1959, ifølge historikerne Skidmore og Smith. Castro ledet en populær jordreform samme år og gikk i spissen for en nasjonal kampanje for alfabetisering i 1960. Ved å nasjonalisere de fleste store og mellomstore bedrifter, reduserte han brått USAs og privatkapitalisters makt over økonomien.

I løpet av 1960 forsvant mesteparten av den privateide pressen og staten tok kontroll over sivilsamfunnet. De politiske partiene hadde i stor grad forvitret etter Batistas kupp i 1952, eller de var så nært knyttet til det gamle regimet at de mistet sitt eksistensgrunnlag da hans regime falt. Statsapparatet gikk i stor grad i oppløsning under revolusjonen i 1959. I mangel på velfungerende institusjoner tok Castro i bruk massemobilisering for å realisere sine mål, med revolusjonshæren og en nyopprettet milits som viktige redskap.

Slutten av 1960-årene var preget av dødsfallet til Castros kampfelle Ernesto «Che» Guevara i Bolivia, av vansker i økonomien og arrestasjonen av 37 sovjetorienterte kommunister som ifølge myndighetene skulle ha konspirert for å få skiftet ut statsledelsen.

Castro lanserte flere radikale økonomiske eksperimenter og fikk nasjonalisert nesten alle private småbedrifter. Mange av hans taler var på denne tid preget av en slags «revolusjonær puritanisme», og staten slo i større grad ned på religionsutøvelse, kontakt med utlendinger, visse typer bekledning og musikk, utelivet med mer.

Det ble et stort prestisjenederlag at landet ikke lyktes med sitt mål om å høste ti millioner tonn sukker i 1970, trass i at store ressurser ble tatt i bruk og julefeiringen avlyst for å nå målet. For dette tok Castro offentlig selvkritikk.

1970- og 1980-tallet

Inspirert av Sovjetunionen ble flere av Castros funksjoner på 1970-tallet overført til nye politiske institusjoner, med kommunistpartiet i spissen. Cuba hadde betydelig økonomisk framgang fram til midten av 1980-årene, og ekstrem fattigdom ble praktisk talt utryddet. Samfunnet ble mer egalitært, men i større grad kulturelt og politisk ensrettet. I andre halvdel av 1970-årene fant likevel en viss oppmykning sted – med ny kulturpolitikk, frislipp av fanger og mulighet for at emigrerte cubanere kunne besøke hjemlandet. Under en dramatisk emigrasjonsbølge i 1980 hvor cirka 120 000 personer forlot landet, betegnet Castro likevel de som dro som «avskum» og «meitemark», uttalelser mange aldri har tilgitt ham.

I denne perioden ga Castro de første signaler om en åpnere holdning til religiøse. Først i 1992 skulle imidlertid grunnloven eksplisitt forby diskriminering på religiøst grunnlag. Med sin «feilkorrigeringsprosess», iverksatt i 1986, varslet Castro at han til en viss grad distanserte seg fra Mikhail Gorbatsjovs reformprosess i Sovjetunionen. Båndene mellom de to landene forble likevel tette i flere år framover. 26. juli 1989 kunngjorde Fidel Castro at Cuba ville fortsette langs sosialismens vei uavhengig av hva som skjedde i Øst-Europa og Sovjetunionen.

I august 1990 kunngjorde Castro starten på «spesialperioden i fredstid», en økonomisk kriseperiode og samtidig navnet på et spareprogram for å møte denne krisen. Med Sovjetunionens fall mistet landet rundt 85 prosent av sin handel; i de påfølgende årene ble USAs handelsblokade utvidet, noe som rammet økonomien ytterligere.

Castro i storpolitikken

Ortega, Bishop, Castro
Fidel Castro (til høyre) sammen med Maurice Bishop (i midten) og Daniel Ortega (til venstre) under en 1. mai-feiring i Havanna, 1980.
Av /NTB.

Fidel Castro var en kontinuerlig torn i øyet på USA, og ni amerikanske presidenter gjorde ulike forsøk på å styrte ham.

På overflaten virket forholdet mellom Cuba og USA relativt harmonisk de første månedene av 1959. Alt få uker etter revolusjonen var imidlertid amerikansk etterretning involvert i forsøk på å drepe Fidel Castro, ifølge biograf Tad Szulc. I løpet av 1960 fant det sted en rekke hendelser som førte til en kraftig tilspisning av konflikten, og en tilnærming mellom Cuba og Sovjetunionen. De påfølgende årene stod Castro i sentrum for verdens oppmerksomhet med det USA-støttede invasjonsforsøket i Grisebukta (1961) og Cubakrisen (1962).

USA innførte i 1962 en handelsembargo eller blokade, en slik politikk står fortsatt ved lag. Ifølge cubansk etterretning skal CIA ha arbeidet med hele 638 planer for å snikmyrde Castro i løpet av 1950- og 1960-tallet, hvorav 167 skal ha blitt forsøkt satt ut i livet. En tidligere livvakt, Juan Reinaldo Sánchez, har hevdet at disse tallene er for høye.

I forsøk på å spre revolusjonen, støttet Fidel Castro aktivt geriljabevegelser så vel som allierte stater i en rekke land i Latin-Amerika og Afrika. Flere hundre tusen cubanske soldater og medarbeidere var på ulike tidspunkt utstasjonert i Angola. Nye studier viser at Castro trolig sendte soldater til Angola uten først å spørre Sovjetunionen, sin nærmeste allierte, til råds. Castro har møtt kritikk for sitt engasjement i Afrika, blant annet i forbindelse med sin støtte til Mengistus regime i Etiopia, men også ros, for eksempel for Cubas rolle i Angola, beskrevet av Nelson Mandela som avgjørende for at Sør-Afrikas apartheidregime falt.

Med den kalde krigens slutt kuttet Castro støtten til geriljabevegelser, men markerte seg med å styrke allerede omfattende bistandsprogram i utlandet. I 2012 hadde Cuba utplassert til sammen 38 868 helsearbeidere i 66 land, cirka en tredel av verdens stater. Castro fikk nye allierte i Latin-Amerika under den såkalte venstrebølgen på 2000-tallet, og utviklet spesielt nære bånd til Venezuelas president Hugo Chávez (1999–2013).

Kjennetegn som politiker

Fidel Castro
Fidel Castro var aktiv livet ut. Her i 2014 da han møtte presidenten i Mexico, Enrique Peña Nieto
Presidencia de la República Mexicana.
Lisens: CC BY 2.0

Politisk var det flere skifter i Fidel Castros liv. Før revolusjonen presenterte han seg som en nasjonalistisk og demokratisk leder, ikke som kommunist. I 1961 erklærte han seg som marxist-leninist. På 1990-tallet la han igjen større vekt på nasjonale trekk ved revolusjonen, og engasjerte seg i økende grad i spørsmål som miljøvern.

Castro var en karismatisk leder som i perioder tok del i nær sagt alle sider av samfunnsstyringen. Han regnes for å ha vært en svært begavet retoriker. Særlig kjent var han for sine timelange taler, ofte uten manuskript og med voldsomme utbrudd. Castro hadde på mange måter en svært autoritær lederstil, samtidig som han også kunne oppfattes som en radikal demokrat i det han ofte ba befolkningen si sin mening om landets politikk, for eksempel ved folkemøter i form av enkle tilrop som «ja» eller «nei».

Internasjonale personligheter flokket seg rundt Fidel Castro, mange av dem politiske ledere som Nikita Khrusjtsjov, Luis Inácio Lula da Silva og Daniel Ortega, men også personer som filosofene Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, forfattere som Ernest Hemingway og Gabriel García Márquez og fotballspilleren Diego Maradona.

Castro vernet i stor grad om familielivet sitt, og cubansk presse har unnlatt å omtale dette. Han var gift med Mirta Díaz-Balart (1948–1955), datteren til en innflytelsesrik cubansk politiker før revolusjonen, og med Dalia Soto del Valle fra 1980. Sistnevnte ble først presentert for offentligheten i 2010. Ifølge journalist Jon Lee Anderson hadde Castro ett barn med sin første ektefelle og fem med sin andre; internasjonale medier oppgir at han også har flere som er født utenfor ekteskap. En av hans søstre, Juanita Castro, bor i USA og er en profilert kritiker av statslederen.

Ettermæle

Castro var en svært omstridt person som vekker sterke følelser mange steder i verden, ikke minst blant cubanere.

Hans forsvarere ser ofte på ham som en leder som gjorde Cuba reelt uavhengig av USA og som har bidratt til en stor grad av sosial sikkerhet på Cuba, trass i vanskelige forutsetninger. I så henseende blir det vist til gode indikatorer for levealder, ernæring, utdanningsnivå, helsestell, miljøvern og så videre. Noen vil også hevde at Castro har gjort Cuba til et alternativt, deltakende demokrati.

Castros kritikere, herunder en stor andel av eksilcubanerne i USA, viser ofte til brudd på, eller fravær av sivile og politiske rettigheter under hans ledelse. Disse vil ofte vise til at det fant sted omfattende forfølgelse av motstandere og annerledestenkende under hans år ved makten, at mange cubanere har lidd under reiserestriksjoner, fengslinger og fysisk voldsbruk. De vil ofte vurdere Castros økonomiske politikk som mislykket.

Statslederen kom selv med innspill til debatten om sitt eget ettermæle. Han påsto at han ikke ville ha trengt å gå så radikalt til verks etter revolusjonen dersom det ikke hadde vært for det politiske og økonomiske presset fra USA. Overfor utenlandsk presse erkjente han personlig ansvar for noen feil og overgrep, for eksempel forfølgelse av homoseksuelle i revolusjonens tidlige år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg